Verdens bokdag!

Hei!

23. april har egentlig aldri vært en spesiell dato for meg. Det eneste jeg forbinder med datoen er at det nærmer seg mai og våren er i full sving. Dette forandret seg ganske nylig for min del. Greit nok, vi nærmer oss mai, men 23. april er også den internasjonale bokdagen! Dette har vært en fast feiring bestemt av UNESCO, helt siden 1995. Første gang den ble feiret i Norge var i 1997. De som spesielt markerer denne dagen er bokhandlere, biblioteker, bokklubber og skoler.

I forbindelse med denne markeringen har jeg fått en oppgave av norsklæreren min. Jeg fikk tildelt en artikkel om bokas stilling i Norge nå til dags. Den heter "Bøkene held på interessa vår" og er skrevet av Svein Olav B. Langåker, publisert av Framtida.no. Om du vil lese hele artikkelen selv kan du klikke deg inn her. Videre i dette innlegget skal jeg kort oppsummere hovedpunktene i denne artikkelen og gi dere en spennende anbefaling til bok. 

Bøker for meg symboliserer blant annet visdom, kjærlighet og kultur. Men de siste årene har jeg følt at interessen for bøker har gått i en skrå nedoverkurve. En kan tenke at underholdning som en får fra bøker har blitt erstattet av teknologiske dingser som smarttelefoner, nettbrett og datamaskiner. Derfor ble jeg veldig overrasket da jeg leste artikkelen. Det viser seg faktisk at vi leser i gjennomsnitt flere bøker nå til dags enn det vi gjorde på 1990-tallet per dag. Det som derimot har dabbet av er avislesing. Det er cirka 25 prosent færre avislesere nå enn det det var på 90-tallet. Det kommer også frem at det aldri før er registrert flere lesere av barne- og ungdomsbøker som i 2012. Jeg mener at viktigheten med bøker er noe skolen aldri har lagt skjul på. Det blir lest utrolig mange bøker i skolesammenheng og at dette virkelig fanger oppmerksomheten til barn- og ungdom er tydelig. Den norske skole har altså lykkes med å danne et godt grunnlag og gode holdninger til bøker. 

Til høyre kan dere se et utklipp hentet fra artikkelen. 

• Som dere ser er det 1 av 4 som leser trykte bøker en gjennomsnittsdag. Det hadde jeg absolutt ikke trodd. 
• I tillegg viser det seg også at de som først begynner å lese bøker holder fast ved dette, og det er vel en grunn til det?
• Annet er at de ivrigste bok leserne er kvinner. Dette sjokkerer meg egentlig ikke. Jeg tror kvinner har lettere for å sitte seg ned og kose seg med en bok enn det menn har. Jeg håper inderlig dette forandrer seg de videre årene, for det er utrolig mye god litteratur menn kan gå glipp av! 
• Grunnen for at de med høy utdanning dominerer, vil jeg tro, er fordi interessen for litteratur er naturlig når en har studert i flere år, og bøker blir en naturlig del av livene deres. De kan rett og slett være godt vandt til å ha bøker rundt seg og det utvikler seg til en interesse de velger å holde fast ved. Og som tidligere nevnt assosierer jeg visdom tett knyttet til bøker. Likevel vil jeg ikke påstå at andelen høyt utdannede er visere enn dem uten. Kanskje de som ikke er like godt vandt bare trenger et dytt i ryggen? 
• Skjønnlitteratur er jo noe som kan fange en hver sin interesse, så lenge man finner riktig type sjanger innenfor skjønnlitteratur. Så for min del kan jeg godt forstå at nettopp denne type litteratur er den som er mest vanlig.

Anbefaling

Jeg vil avslutte dette innlegget med å anbefale dere en bok. Boken jeg er blitt umåtelig forelsket i er Anna Karenina skrevet av Leo Tolstoy. Dette er en bok jeg først og fremst vil anbefale til dere som er glad i å lese. 

Privat bilde, Kine 26.04.13

Boken er på hele 963 sider, så det er litt av et prosjekt kan man si. Men etterhvert da jeg begynte å lese gikk sidene fortere og fortere. En følelse jeg fikk er at jeg ble fanget i et samfunn med strenge retningslinjer hvor du absolutt ikke kan gjøre som du vil. Dette er ganske ulikt det samfunnet vi lever i. Men på en annen side oppstår problemstillinger som å være ulykkelig i et ekteskap, tragiske affærer og lidenskapelig kjærlighet. Dette er derimot ikke så ulikt vår samtid, men den første publiseringen av boken var faktisk i 1877. Forfatteren har gjort et varig inntrykk på meg og hans hovedperson, Anna Karenina, er en kvinne for seg selv. I tillegg til å være en utrolig sterk kvinne utforsker hun de store spørsmålene i livet som hvordan man skal leve et komplett liv, og ikke bare leve ut ifra hva som er "rett". Jeg vil egentlig ikke si så mye mer om boken, annet enn at det er litteratur i verdens klasse, og at tematikken i en så gammel bok fortsatt kan fange leserens interesse i år 2013, er fascinerende.

Veien fra fremmedspråk til morsmål

Hei!

Forrige uke hadde vi besøk av en dame som heter Silje Beite Løken. Kanskje du har hørt om henne? Hun oversetter bøker fra engelsk, islandsk, svensk og dansk. Da hun var på besøk holdt hun foredrag for klassene om blant annet utfordringer en kan møte på når man skal oversette fra et fremmedspråk til morsmålet.

Åshild, læreren min, ville at vi skulle reflektere litt rundt dette med oversettelsesarbeid. Hvilke problemer som kan oppstå når man skal oversette en tekst og gjerne komme med egne erfaringer.

I det daglige er det nærmest umulig å unngå å møte på en tekst som ikke er oversatt. Enten du leser en bok, ser en film med undertekster eller bare leser slagordet til et produkt fra utlandet. Jeg har egentlig alltid vært en person som er litt pirkete når det kommer til at "rett skal være rett" i oversettelser, men etter foredraget med Silje skjønte jeg at det kanskje ikke finnes noe rett. Alle oppfatter ting ulikt og om man så skulle finne det "rette", er det i så tilfelle utrolig vanskelig. Men det finnes jo forskjellige typer oversettelsesarbeid. Om man skal oversette en bok eller en film/tv-serie. Jeg antar at de kan være krevende på hver sin måte, men er det mulig at man legger bedre merke til feilene i en film/tv-serie? Når du ser på tv leser du underteksten og hører hva de sier på for eksempel engelsk. Du tenker kanskje til tider "oj, dette var dårlig oversatt". Men når du leser en bok kan det være litt vrient å utpeke feil. Du har ikke originalen ved siden av deg. Kanskje du ikke en gang tenker over at boken er oversatt. Dere skjønner hva jeg vil frem til, men de utfordringene en oversetter generelt har tilfelles er hvordan i all verden skal man klare å oversette for eksempel slang og idiomer, på en bra måte?

Det viktigste for en oversetter er å gjøre den oversatte versjonen mest mulig lik den originale. Dette i overført betydning. Resultatet ville ikke blitt bra om en hadde oversatt direkte fra engelsk til norsk. Men å klare å bevare den stemningen forfatteren har skapt er krevende. Slang og idiomer er en naturlig del av språket vårt og blir ofte brukt for å få frem nettopp dette med en spesiell stemning. Bare her i Bergen har vi vår type slang  og uttrykk. Kommer du til Tromsø og spør "Ke det du balar med?" vil de neppe forstå. Bare i det norske språket har vi stor variasjon, tenk å blande inn engelsk i dette. Spesielt slike ting er utfordrende for en oversetter. Derfor er det stor forskjell i hva som er en god og hva som er en dårlig oversettelse.

Jeg må si at jeg foretrekker å lese bøker på originalspråket, men å lese Anna Karenina på Tolstoy sitt morsmål...der må jeg nok innrømme nederlag. Så en kommer ikke unna oversatte tekster, uansett! Og personlig klarer jeg ikke å la være å ergre meg over dårlige oversettelser, spesielt i filmer/tv-serier. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger jeg sukket oppgitt over dette. Selvfølgelig kommer jeg ikke på et eksempel nå som jeg kunne trengt et, men jeg kan tenke meg til årsaker til dårlige oversettelser i spesielt tv-serier. Det er mulig oversetteren ikke har sett noe særlig på tv-serien og ikke kjenner til stemningen, humøret og personlighetene til karakterene godt nok. Og prøv å tenk at du skulle brukt slangord- og uttrykk til dine foreldre eller besteforeldre. Språket har forandret seg en god del siden de var unge og det er fortsatt i forandring. Om oversetteren er over 50 år, hvordan skal personen klare å oversette slang som er blant ungdommer på en naturlig og god måte?

Som dere ser stiller jeg meg selv og dere masse spørsmål i dette innlegget. Jeg synes foredraget av Silje Beite Løken var veldig interessant. Jeg tror hun åpnet øynene for mange og fikk folk til å tenke litt over dette temaet. Har dere egne erfaringer når det kommer til enten gode eller dårlige oversettelser?

Den profesjonelle elev

Hei!

Nå er det en stund siden jeg sist skrev et innlegg på fagbloggen min. Jeg tenker det da er på tide å gjøre noe med den saken. Forrige uke fikk jeg en oppgave av læreren min. Jeg fikk tildelt en kronikk som jeg skulle lese nøye og si min mening om. Artikkelen er publisert av Aftenposten, og her kan dere klikke inn på den selv.

Kort gjenfortalt handler artikkelen om læring og fokuset på hvordan elever skal få mest ut av skolen. Det har alltid vært lærerens ansvar å være profesjonell og få godt utdannede elever. Mye snakk om at vi må få bedre lærere i den norske skole og at elevenes fremtidige kompetanse ligger i deres hender er et dagsaktuelt emne. I denne artikkelen reises spørsmålet "hvor er den profesjonelle elev?". Axel Fjeldavli, leder av elevorganisasjonen, legger frem sine meninger og mener elevene selv må gjøre tiltak. Han innleder artikkelen med "selv ikke verdens beste lærer klarer å lære en fisk å klatre i trær". Poenget her er at det er eleven som må gjøre en innsats i å lære og ikke forvente at læreren skal prente inn kunnskapen. For alt i alt er det i hodet på eleven all læringen skjer.

Paul Louis Martin des Amoignes (23.04.13), wikimedia.org 

Jeg må si meg helt enig i denne kronikken. Jeg synes at lærerne har altfor stort press på seg og blir urettferdig behandlet i dette emne. Det er alltid læreren sin feil, bla bla bla. Vi får aldri høre at det er eleven sin feil. Jeg som elev selv ser på lærerne som veiledere og støttespillere når det kommer til læring. De kan hjelpe meg på rett vei og om jeg lurer på noe kan jeg spørre dem. Men det er ingen andre enn meg selv som faktisk kan lære. Jeg må gjøre en innsats og ta ansvar for egen læring! Jeg må være profesjonell nok til å utføre det jeg er kommet for å utføre, altså å lære. Det er jo det skolen er til for, er det ikke? For mange på min alder er skolen heller blitt et slags oppholdssted og til og med en plikt. Plikten går ut på noe vi ikke vil, men må gjøre. Så vi stiller på skolen, venter på friminutt i timene og når klokken er 15.00 sier vi oss ferdig og venter på neste dag. Det er kanskje slik det er blitt de siste årene. Det jeg finner veldig interessant i kronikken er nettopp dette: "Skal vi ha ambisjoner om en skole hvor alle lærer mer, må vi bruke mer tid og krefter på å gi elevene forutsetningene for å lære." Jeg kan tenkte meg at elever som er målrettet, som vet hva de vil i livet har bedre forutsetninger for å lære enn de som ikke har peiling på hva de vil bli. Skolen kunne lagt mer vekt på å guide elever i riktig retning, og prøve å finne ut hva de vil i livet. Når dette er avklart vil jeg tro flere er ivrig etter å lære! Et problem kan også være at elever rett og slett ikke vet hvordan man skal lære. Kanskje vi trenger å lære hvordan å lære? 

Dette er et stort og kontroversielt tema og er veldig aktuelt i dagens samfunn. Jeg står for at elever må bli motiverte til å lære, hvis ikke skjer det ingenting. Hva mener du?  

Hvorfor blogg?

Hei!

På skolen i dag fikk jeg en oppgave av læreren min som omhandler sjangeren "blogg". Jeg begynte å reflektere over spørsmål som hvorfor blogging har blitt så enormt populært de siste årene. Så, hvorfor har egentlig denne type sjanger blitt så populær? For det første så har tilgang til internett og blogging blitt mye mer tilgjengelig for alle nå, enn det det var før. Alle surfer på nettet og da kommer man over mye rart. Men man vil jo forsøke å luke ut det en ikke finner interessant, og oppsøke det som en liker. Jeg for eksempel har interesse for mat, mote og hva jenter på min alder driver med. Og når jeg kommer hjem etter en lang skoledag, er det siste jeg vil å lese en lang artikkel, selv om det omhandler disse tingene. Dette er det som er så positivt med bloggsjangeren. Der bruker man et uformelt språk og det er både gøy og innholdsrikt å lese. I tillegg er det mange bloggere som også laster opp bilder til teksten, hvilket som gjør det enda gøyere! Jeg tror også at alle liker å kunne relatere seg til noe man leser, det gjør i hvert fall jeg. En jeg føler jeg kan relatere meg med er bloggeren Andrea Badendyck. Hun er like gammel som meg og bor også i en travel storby. Her kan dere trykke for å komme til bloggen hennes.

Det virker jo utrolig gøy å være en kjent blogger. Du får dele livet ditt med utrolig mange, og høre lesernes meninger om det. Selvfølgelig, det vil jo alltid være negative kommentarer, men fokus på det positive er jo viktig. Og i tillegg blir du ett slags forbilde. Om jeg skulle begynt å blogge fast ville jeg nok skrevet om livet mitt. Ting som opptar meg og interesserer meg. Det ville nok blitt noen innlegg om trening, mote, god mat og venner. Jeg er dog ikke så sikker på om jeg ville vært komfortabel med å dele så mye om meg selv..